Vi kan spore denne subtile-tegnforskjellen langs tidslinjen for å se hvordan transformasjonen utviklet seg:
• Før Tang-dynastiet (Spise te): Te ble virkelig konsumert som mat. I en tid da Shennong testet hundrevis av urter, fungerte te som en motgift, og ferske teblader ble tygget direkte. Under Qin- og Han-dynastiene kokte eldgamle mennesker teblader til "ming congee", og konsumerte både væsken og bladene helt for å friske opp sinnet og avverge sult. Den gang ble te behandlet som mat, kokt sammen med grønn løk, ingefær og tørket mandarinskall, omtrent som en tykk grønnsakssuppe.
• Tang-dynastiet (halv-spiser, halvparten-drikker): Komprimerte tekaker vant. Før konsum ble kakene stekt og malt til fint pulver, deretter kokt med kokende vann for å lage tesuppe. Tepulveret forble suspendert i væsken, og gjorde brygget melkehvitt. Lu Yu uttalte at den skummende kremen var den fineste essensen; folk svelget suppen sammen med pulveret. I hovedsak var det fortsatt tidkrevendepulverisert te,likevel hadde fokus skiftet mot å smake på væskens tekstur.
• Song-dynastiet (tilsynelatende drikker, faktisk spise): Den raffinerte og elegante praksisen med pisket te (dian cha). Tepulver ble blandet inn i en pasta først, deretter ble varmt vann hellet i og pisket kraftig for å lage tett, kremet skum, lik moderne matcha. Selv om praksisen fortsatt ble kalt "å spise te", ble den pulveriserte teen fullstendig oppløst i væsken, så den forble innenfor kategorien konsumerende testoff.
• Ming-dynastiet (den ekte starten på å "drikke te"): et historisk vendepunkt. Keiser Zhu Yuanzhang avskaffet komprimerte teboller og promoterte løs-bladte, noe som førte til fremveksten av bryggemetoden for blad-. Hele teblader trekkes i kokende vann; folk drikker bare brennevin i stedet for å konsumere bladene, og skiller tevæsken fra de brukte terestene. Fra da av er det vi virkelig drikker den ekstraherte teinfusjonen, og tungene våre kommer ikke lenger i kontakt med selve tebladene.
· Modern Era (Ulike valg for forskjellige smaker): Å drikke te og sette pris på dens delikate duft og dvelende sjarm har blitt mainstream. Tradisjonen med å «spise te» har imidlertid aldri forsvunnet. Matcha-desserter arver skikkene som ble overlevert fra Song-dynastiet. Lei te beholder den eldgamle måten å lage te på fra Qin- og Han-dynastiene. Tapiokaperlene og kokosgeléen i melkete markerer en tilbakevending til det eldgamle instinktet med å tygge mens du inntar te.
Fra å spise te til å drikke te, vi siler ikke bare ut tegrutene. Det er en økning fra å ta te som noe å fylle magen til å sette pris på det som en åndelig estetisk streben. I det øyeblikket folk i Ming-dynastiet kastet tepulver til side, gikk te ut av de daglige trivialitetene med drivstoff, ris, olje og salt, og ble hevet til riket av qin, qi, shu og hua - livets raffinerte kunster. Foretrekker du nå til dags å nippe til den sprø og forfriskende tebrennevinen, eller lengter etter den rike og myke smaken av å spise matcha? 😊
